– Likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted vesentlig

Les også: Ventetider på fysioterapi i spørretimen

Men selv om statsråden påpekte viktige premisser for fremtidens fysioterapidekning i Norge, mener NFF-ledelsen at hun ikke svarte på spørsmålet som ble stilt av Kari Kjønaas Kjos. Se gjengivelse av spørsmål og svar lenger nede i artikkelen.

– Vi setter pris på at statsråd Brustad har gitt sin redegjørelse. Men NFF er fullstendig klar over at myndighetene ikke har til hensikt å gå tilbake til ordningen fra tiden før 1984. Vi er mest opptatt av at kommunene ikke dimensjonerer tilbudet etter behovet. Vi savner at statsråd Brustad tar stilling til dette og kan ikke lese noe i dette svaret som bidrar til å avhjelpe underdekningen på fysioterapiområdet i kommunene, sier nestleder Elin Engeseth i NFF.

Elin Engeseth sier at det trengs handling i form at statlige føringer for å opprette en bedre balanse mellom behov og tilbud av fysioterapitjenester i kommunene.

Kari Kjønaas Kjos i Stortingets Arbeids- og sosialkomite stilte helse- og omsorgsministeren følgende spørsmål:

”Romerikes Blad 23. februar 2008 peker på en enorm forskjellsbehandling når det gjelder rett til fysioterapitjenester. Personer med lidelser som krever behandling må vente i måneder og år fordi kommunene ikke har opprettet tilstrekkelig antall avtalehjemler for fysioterapeuter, og dermed rett til trygderefusjon for pasienten. Mange blir tvunget til å velge en behandler uten avtale og betaler behandlingen av egen lomme for å kunne være i arbeid. Vil statsråden bidra til at alle får lik rett til trygderefusjon?”

Brustads svar lød i sin helhet slik (forbehold mot fremførelse):

Dagens finansieringsordning for fysioterapitjenesten ble innført med kommunehelsetjenesteloven i 1984. Kommunene skal sørge for fysioterapitjenester til befolkningen enten ved å ansette fysioterapeuter i kommunale fastlønte stillinger eller å inngå avtaler om driftstilskudd med privatpraktiserende fysioterapeuter. Ordningen med pasientens rett til trygderefusjon ved behandling hos enhver fysioterapeut, ble forlatt i 1984. Det skjedde ved innføring av kommunehelsetjenesteloven og etablering av driftstilskuddsordningen.

Før 1984 ble tjenestene i sin helhet finansiert gjennom refusjonstakster betalt gjennom folketrygden og ved egenandeler. Denne ordningen medførte en svært skjev geografisk fordeling av leger, fysioterapeuter og psykologer. Disse yrkesgruppene ble konsentrert i og rundt de store byene, spesielt i Oslo og i Østlands-området. Hovedformålet med endringen i 1984 var å oppnå en bedre geografisk fordeling av blant annet fysioterapitilbudet. For denne regjeringa er det helt vesentlig å legge opp til gode og likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted. Derfor har jeg ingen intensjon om å gjeninnføre ordningen fra før 1984 – med de skjevfordelingsvirkninger som denne ordningen innebar.

Pasienter som oppsøker fysioterapeut som har inngått avtale om driftstilskudd med kommunen, har rett til stønad til dekning av utgifter til fysioterapibehandling (hjemmel i folketrygdlovens § 5-8). Denne refusjonsretten følger pasienten og ikke fysioterapeuten.

Det er sjølsagt ikke akseptabelt at kommunens innbyggere ikke får nødvendig helsehjelp i kommunene innen rimelig tid. Jeg er kjent med at det i enkelte kommuner kan være lang ventetid på fysioterapi. Dette kan skyldes at den enkelte kommune ikke ser behov for å opprette stillinger eller private avtalehjemler til tjenesten og/-eller at etterspørselen er større enn tilbudet. Videre har nærmere halvparten av pasientene som får behandling hos privatpraktiserende fysioterapeuter med driftsavtale, krav på gratis behandling på grunnlag av diagnose.

Regjeringen har startet et arbeid der vi gjennomgår finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene med sikte på økt kommunalt finansieringsansvar. En arbeidsgruppe der blant annet KS og Norsk Fysioterapeutforbund er med, har sett på ulike tiltak som kan bidra til at kommunene får et større finansieringsansvar, og har vurdert ulike finansieringsmodeller. Departementet vil, som nevnt i St. prp. nr. 1 (2007-2008), vurdere gruppas arbeid, men sikte på eventuelle forslag til endringer.