Regjerningen har lagt fram tre dokumenter som en del av virkemidlene for å gjennomføre samhandlingsreformen. Ett av virkemidlene, beskrevet både i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. og konkretisert i den nasjonale helse- og omsorgsplanen, er medfinansiering: at kommunene skal betale noe for sykehusinnleggelsene til sine innbyggere. Tanken er å stimulere kommunene til å sette inn alternative/bedre/rimeligere tilbud i kommunen.

En stor gruppe mennesker har artrose, ofte omtalt som slitasjegikt. Nær halvparten av oss får dette problemet i løpet av livet, og øvelser og trening er den best dokumenterte behandlingen. Statistikk fra sykehus viser imidlertid at flere og flere artrosepasienter blir behandlet med operasjon, og kun 30 prosent av pasientene går til fysioterapi. Dette misforholdet er også nevnt i stortingsmeldingen om samhandlingsreformen.

For oss ville da en helt naturlig konklusjon være at kommunene måtte betale for disse sykehusinnleggelsene, i alle fall hvis fysioterapi ikke var prøvd først. Men Regjeringen velger i gjennomføringen av samhandlingsreformen å la kommunene slippe medfinansieringsplikt for denne typen pasienter. Dermed vil det fortsatt være billigere for kommunene å la artrosepasientene bli operert på sykehus enn å bygge opp fysioterapitjenesten for å kunne gi dem et bedre tilbud i egen kommune.

Hvordan skal man da nå intensjonene i samhandlingsreformen?

Replikk-arkiv