Vi starter et nytt år med mange store spørsmål i helsetjenesten i Norge. Det er særlig sykehus som har skapt debatt i media: Hvor skal sykehus ligge, hvor skal det bygges nytt, skal noen små lokalsykehus legges ned, skal oppgaver flyttes fra et sykehus til et annet, osv. Det er få spørsmål som skaper så mye debatt og engasjement i Norge som disse spørsmålene.

I offentligheten er det derimot helt taust rundt to nye lovforslag (om kommunale helse- og omsorgstjenester og om folkehelsearbeid) og en stor helse- og omsorgsplan som er ute på høring. Her legges premissene for helsetjenesten for lang tid framover. Hvorfor skaper ikke dette debatt? Det burde være grunn til å stille flere spørsmål ved et lovforslag som gir svært stor frihet for over 400 kommuner til å utforme sine egne helsetjenester. Vi kan ikke forvente at innbyggerne klarer å forholde seg til høringsutkast på mange hundre sider. Derimot må vi kunne forvente at mediene omtaler lovforslagene grundig og kritisk, slik at innbyggerne kan få et bedre grunnlag for å mene noe om de endringene som kommer.

Bakgrunnen for de nye lovforslagene er nettopp å skape endringer i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen. Det er altså meningen at lovforslaget skal gi endringer. Likevel er det tilsynelatende ingen som bryr seg. Skal man virkelig ikke lenger være sikker på at det er autorisert helsepersonell som skal diagnostisere og behandle muskel/skjelettlidelser og andre ”vanlige” helseutfordringer? Fastlegen skal være en del av det kommunale tilbudet, men hvem skal legen henvise til? Skal kommune A ha et tilbud, mens hvis du bor i kommune B, vil det være helt andre kvalifikasjoner hos dem som skal behandle deg?

NFF mener at befolkningen i alle kommuner i dette landet må sikres tilgang til fysioterapibehandling når de har behov, slik det har vært i over 100 år. Folketrygdloven gir refusjon for behandling hos fysioterapeut. Da må det være en forpliktelse for enhver kommune å ha fysioterapeuter tilgjengelig til å gi denne behandlingen.

Replikk-arkiv