2012 vil bli et spesielt spennende og sannsynligvis utfordrende år for helsetjenesten i Norge. En svært stor reform skal igangsettes. Nye lover og en del nye forskrifter er allerede iverksatt, og flere forskriftsendringer vil komme. Daglig ser vi medieoppslag med kritiske røster om alt som kommer til å gå galt, eller hva som er urealistiske tiltak. Det er lite oppmerksomhet på at det er helt nødvendig med en kursendring i helsetjenesten for å ha en god og levedyktig helsetjeneste i framtiden. Ingen av oss vil heller ha en sykehus- eller sykehjemsseng enn å være frisk og klare hverdagen selv. Så ønsker vi god behandling når vi trenger dét.

Skal vi opprettholde en god helsetjeneste i årene framover, må vi utvide perspektivet og unngå et ensidig fokus på spesialiserte sykehustjenester og sykehjemsplasser. Vi må legge større vekt på tiltak for å unngå at folk blir syke, og at alle får nødvendig opptrening og rehabilitering når de likevel har fått en skade eller sykdom.

Alle kritiske røster i media gjør meg enda mer sikker på behovet for endringene. Samtidig viser de at ett element har fått for liten oppmerksomhet: Den helt nødvendige kulturendringen vi i helsetjenesten må gjennomgå. For mange beslutningstakere, lokale og sentrale politikere og mange av utøverne i helsetjenesten innebærer samhandlingsreformen et nytt tenkesett. Det MÅ vi etablere for at Norge skal ha en god helsetjeneste i fremtiden.

Når det er sagt, må vi også minne en del kommuner om at de ikke lenger kan stikke hodet i sanda og håpe at dette går over. De må ruste opp sine forebyggende tilbud og den behandlingskapasiteten og delen av rehabiliteringen som de har ansvaret for.

Replikk-arkiv