Høring: Videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Helsedirektoratet

Oslo, 17.06.2008

Vår ref.: erb

Deres ref: 08/2127

Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) viser til høringsbrev av 12.05.2008 og takker for anledningen til å komme med høringsinnspill.

Fysioterapeuter som ønsker videreutdanning innen psykisk helse har i tillegg til videreutdanning i psykisk helsearbeid også mulighet til å ta videreutdanning i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Tidligere var det slik at studentene i videreutdanning i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi også måtte ta den tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Dette ble endret både i Tromsø og Oslo (2004 og 2006). Fysioterapeuter med videreutdanningen har kompetanse til å kunne heve behandlingstaks A9. Kravene for å kunne heve denne taksten endres fra 1.8.2008 og til grunn for de nye krav til takstkompetanse ligger 2 års utdanning, en 60 studiepoengs fysioterapisspesifikk videreutdanning knyttet til fagfeltet psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi der individuell ressurskartlegging og behandlingstilnærming vektlegges. Det andre året kan være både formell og uformell utdanning tilknyttet fagfeltet, tatt på hvilket som helst tidspunkt etter autorisasjon. Videreutdanningen i psykisk helsearbeid kan derfor i økende grad bli et viktig studietilbud for fysioterapeuter

Helsedirektoratet ønsker høringsinstansenes vurdering av evalueringsrapportens hovedfunn. NFFs høringsuttalelse er bygget opp etter de spørsmålene direktoratet har ønsket vurdert.

Spørsmål 1 og 2 vurderes under ett:

1. Bør problemstillinger vedrørende psykiske lidelser hos barn og unge dekkes bedre i videreutdanningen i psykisk helsearbeid?

2. Det bes om at dette vurderes i lys av at flere høgskoler tilbyr videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge fra 2007.

Det å ha en grundig forståelse av barn og ungdoms identitetsutvikling og skjevutvikling, gir en god forutsetning for å forstå og forholde seg til voksne med psykiske problemer og lidelser. Den tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helsearbeid burde derfor legge større vekt på barn og unge. Barn og unge finner ikke alltid ord på hvordan de har det og de uttrykker seg gjennom vondt i magen, de blir urolige, isolerer seg, de får vondt i hode, vondt i nakken, ryggen, armer og bein etc.

Fysioterapifaglig innfallvinkel til dette er bland annet knyttet til at fysioterapeutene opplever at mange barn blir takknemmelige over å bli møtt og hjulpet gjennom de konkrete symptomene / vondt i kroppen. Gjennom økt kroppsbevissthet, øker barn og unge også sin selvbevissthet. De får øvelse i å mentalisere sine opphevelser gjennom å kjenne at de har en kropp, som sier i fra om de har det godt eller ikke godt.

Både den tverrfaglige og den fagspesifikke videreutdanningen bør vektlegge økt kompetanse rundt barn og unge med psykiske problemer og lidelser, dette gjelder innen tverrfaglig utredning og tverrfaglig behandlingsmetodikk. Det er også behov for kompetanse i hvordan de ulike medisinene påvirker muskulaturen og persepsjonen av kroppen.

I den tverrfaglige videreutdanningen kunne det vært klokt med ”casestudies” hvor de ulike yrkesgrupper beskrive og viser hvordan de jobber med barn og unge med psykiske lidelser.

Spørsmål 3 og 4

Bør klinisk kunnskap om symptomer på psykiske lidelser, medisiner/ medisinering og annen behandlingsmetodikk av psykiske lidelser vektlegges sterkere i fellesdelen av studiet og/ eller i de fagspesifikke fordypningsenhetene av studiet?

Bør det etableres en fagspesifikk fordypningsenhet i "klinisk arbeid" der kunnskap om symptomer, diagnoser, medisiner/medisinering, miljøterapi og behandlingsmetodikk vektlegges?

Klinisk kunnskap om symptomer bør vektlegges sterkere både i fellesdelen og den fagspesifikke delen av studiet. Det er viktig å få en grunnleggende forståelse av dette på et tidlig tidspunkt. Det er viktig for at studentene skal kunne gjøre helhetlige og gode vurderinger av pasienten og dermed vite når man skal trekke inn andre fagpersoner.

NFF mener derfor ikke at det er ønskelig å opprette en egen fagspesifikk fordypningsenhet i klinisk arbeid.

5. Vil det tverrfaglige perspektivet styrkes og bedres ved at studentene har praksis på mer enn ett sted, gjerne en kombinasjon av kommune og psykisk helsevern?

Praksis burde vært mer variert og det burde vært obligatorisk praksis både med voksne, barn og unge med psykiske problemer og lidelser. I tilegg er det viktig at man får praksis både bra kommunalt nivå og fra spesialisthelsetjenesten. Variert praksis er en forutsetning for tilstrekkelig bred læring.

6. Hvordan vurderer høringsinstansene SINTEFHelses funn knyttet til manglende kvalitet og kunnskap ved de ulike lærestedene og undervisningspersonalet?

Dette er selvfølgelig et svært viktig område.

7. Er rusfeltet dekket godt nok i videreutdanningen slik den er i dag?

Vi har ingen kommentarer til dette spørsmålet.

8. Andre kommentarer, merknader til behov for endring av videreutdanningen i psykisk helsearbeid?

I utdanningen bør overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatri fremheves. Mange brukere hevder at denne er meget stor. De unge er ofte forsinket i sin mentale utvikling. Fra 18 til 25 år er unge mennesker i en sensitiv periode, hvor voksenpsykiatrien bør vektlegge barnets perspektiv i den voksne kroppen. Mange naturlige barne- og ungdomsfaser er ofte blitt forsinket, som for eksempel kjennskap til og trygghet i sin kropp.

I oversikten i rapportens s 55. er videreutdanningen for fysioterapeuter ved Høyskolen i Tromsø utelatt. Når det står at det er 67 % av studentene på tverrfaglig videreutdanning del 1 og som har grunnutdanning i fysioterapi som har tatt fagspesifikk del (s.23), så antar vi derfor at dette er et for lavt tall, og at fysioterapeuter er underrepresentert i materialet.

Høgskolenes kostnader ved videreutdanningen (s.57): Som kjent; fysioterapidelen er kostnadskrevende, både ved HiO og HiTø. I denne delen av evalueringen gjøres det imidlertid ingen distinksjoner mellom utdanningene, som alle er henført i kategori E. Det er kanskje et poeng å minne om at fysioterapeuter utdannes til selvstendig behandlingsansvar og -oppgaver (jf. Takst A9), og at innlæring av fagspesifikk metodikk krever ressurser minst på nivå med bachelorutdanning.

Tverrfaglig videreutdanning var i utgangspunktet ment for profesjoner med forskjellige - og derfor antakelig også utfyllende oppgaver og arbeidsforhold. Dette kommer ikke tydelig til utrykk i rapporten. Mange av fysioterapeutene utdanner seg til privat praksis; de øvrige yrkesgruppene utdanner seg til arbeid innenfor kommuner, DPS og psykiatriske sykehus. Når man velger så spørre arbeidsgiver om funksjoner av utdanningen, så faller fysioterapeutene igjen utenfor synsfeltet.

Med vennlig hilsen

NORSK FYSIOTERAPEUTFORBUND

Eilin Ekeland - Forbundsleder

Elin Bjor - Seniorrådgiver